C'mon girls! (2003) - Norwegian reviews	[Back to Press index]
Gnistrende gitarpop
Badger, C’mon girls! (Yellow Snow/Badger Music)
Inspirert, blåøyd gitarpop med røtter i 60-tallet - tromsøværinger hamler opp med det meste innenfor sjangeren.
Melodiøs gitarpop med inspirasjon fra Beatles, Byrds og Big Star er blitt et rammeverk det er lett å lage hyggelige ting innenfor, men vanskelig å virkelig skape noe som virkelig sprudler. Badger har alle de «riktige» ingrediensene; skinnende 12-strengsgitarer, løft i refrengene og vakre harmonier. Samtidig har de det lille ekstra som gjør at de aldri blir klisjéryttere. Den løfterike debuten fra 2001 inneholdt en av det årets beste norske låter; «(Tonight I Feel Like) Ringo Starr». Nå har de vokst fra det lovende til å bli et fullvoksent band. De livsnødvendige melodiene er særdeles uanstrengte og flotte albumet igjennom. De har en treffsikker og intelligent snert i tekstene, det rette glimtet i øyet og ikke minst en smittende energi og en underliggende sårhet som gir en ekstra dimensjon. Samtidig har bandets nye medlem Håvard Stangnes hevet helheten med flotte låter og vokalinnsats. «C'mon Girls» er blitt en suveren humørpille som går rett i blodet. Høydepunkter: «No Good Together» og «It's a Glorious Day» Vegard Enlid, Adresseavisen http://www.adressa.no/kultur/musikk/anmeldelser/article.jhtml?articleID=460309
BADGER – C’MON GIRLS!
(Yellow Snow rec.)
Badger fra Tromsø låter slik som mange nye band fra Bergen gjør.
Vi snakker nemlig om klassisk pop i røttene til The Beatles, Byrds og The Hollies. Så forvent ikke noe nyskapende på «C'mon girls!», men liker du melodiøs pop med fete vokalharmonier, har du en godbit her. Håvard Stangnes og Børge Figenschau er melodisnekkere i toppklassen, og kan til og med trylle fram gode, morsomme tekster. Et band som hyller alle »one hit wonders» er lett å like. Hør bare »One hit wonders of the world unite», som er i ferd med å bli en kult-hit i Statene. »Morristown» og den mollstemte »She's a woman now» er andre store popkomposisjoner. Dette er Badger sitt andre album. De har vokst siden sist, og nå bør de få den oppmerksomheten de fortjener. Rune Slyngstad, Fædrelandsvennen http://www.fedrelandsvennen.no/Lydsjekken/article.jhtml?articleID=175240
Solid fra Badger
Badger: C’mon girls! (Yellow Snow Records)
Midt i mellom storm og mørketid trenger alle litt musikalsk glede. Da passer det jo bra at Tromsøs ledende pop-band kommer med sin beste plate til nå!
Sprer glede i mørketida Vi trenger god pop. I en tid hvor metal, hip-hop, elektronika og r'n'b dominerer er det fint at det eksisterer band som spiller tidløs pop. Som setter den gode melodien i høysetet. Som kan spre glede i den mørkeste mørketida. Badger er et slikt band. Tromsø-bandet har nå kommet frem til sitt andre fulle album. Og det er en glede å konstatere at de viser solid fremgang på denne plata. Låtene og produksjonen er bedre enn forrige gang. De spiller tidløs pop som tåler mange runder. Veldig jevnt album De er selvsagt påvirket av mange: Beatles, Byrds, Posies og Fountains Of Wayne (for å nevne noen). Men jeg skal ikke bedrive mere namedropping nå. For Badger står solid på egne ben. Av og til rocker de opp pop-soundet. Og min favoritt blandt disse er utrolig fengende "It's A Glorious day". Men det gledelige også på dette albumet er at det inneholder flere vedmodige neddempede låter. Den som fremhever seg i denne sammenheng er "The Green Giant". Vakker låt. Men ingen av låtene er uinteressante på dette veldig jevne albumet. Kanskje taper skiva seg litt mot slutten, låtene blir noe mer anonyme etter den store kvaliteten på første del. Det er å håpe at Badger kan bli kjent og nå ut til hele landet. Det fortjener de nemlig! PS. Stilig cover forresten. Tor Harald Bergsrud, Tromsoby.no http://www.tromsoby.no/article.php/300_musikk/20031204163622282.html#comments
Klassisk popsnadder
Merk deg navnet på denne gjengen. Dette er nemlig en liten godbit fra Tromsø. Badger er fem mann som spiller klassisk popmusikk med klare røtter til det beste fra 60-tallet, men uten unødig nostalgi. Ikke så ulikt våre egne The Margarets, faktisk. Dette er gruppas andre langspiller, gitt ut på Tromsø-selskapet Yellow Snow, og inneholder tolv varierte og deilige poplåter der man får anledningen til å fråtse i bandets melodiske teft og kopling av powerpop og klassisk gitarpop. Resultatet er gjennomført, stilsikker popmusikk og en ny uimotståelig humørspreder fra nord. Bedre enn Mack øl. Bjørnar Hjellen, Sunnmørsposten http://www.smp.no
Kruttkleptomaner
Badger har ikke funnet opp kruttet, de har stjålet det! C’mon girls!, Tromsøkvintettens andre album, framstår som en frekk, uimotståelig samling tjuvegods fra popens aller øverste hylle: Beatles, Beach Boys og Byrds: det vil si må-synge-med-bare-må-synge-med-refrengene, harmoniene og de ringlende 12-strengerne som gjennomsyrer det hele, men går man ned på enkeltlåter ligger det også mer konkrete referanser tett i tett. Jeg hører The Smiths i den blå Morristown, R.E.M. hjemsøker Inventory Day, den svale Barefoot/Laila’s Theme gir assosiasjoner til Burt Bacharachs easy listening-univers. Badger har aldri vært bedre, og oppviser en fin stigning fra tidligere utgivelser. Bandet har brutt ut av den litt trange powerpop-trøya, det musikalske spennet er større – men herregud, det betyr jo selvfølgelig ikke at formelen vers, refreng, vers, refreng osv. er forlatt – du skrur jo ikke hjulene av bilen din når du skal ut og kjøre. Badgers store styrke er de ekstremt fengende låtene, catchy som mothaken på en hvalharpun. Klassiske poplåter av typen du nesten vil sverge på du har hørt før. De 12 låtene holder også et jevnt, høyt nivå. Her er ingen svake, og slikt er sjelden vare nå til dags. Nykommer Håvard Stangnes på vokal, og som også skriver låter og spiller gitar, har styrket bandet. Pluss også til bruk av blåsere på et par av låtene, og ikke minst – produsent Lars Liens tangenter. På minussida noteres at Badger kunne vært noen hakk tightere, det er det som mangler for at dette skal svinge seg opp mot de virkelig store høyder. Men når det er sagt: Flott levert av Tromsøs beste popband. Hadde det ikke vært en idé om Herman Kristoffersen kjøpte inn noen eksemplarer av plata til disse gode Tromsøambassadørene for å gi som gaver når byen får celebert besøk? Det var bare en idé. Danny Pellicer, Nordlys http://www.nordlys.no
Frisk powerpop fra nord for polarsirkelen
Tromsøbandet Badgers ukompliserte powerpop er ikke nødvendigvis direkte spennende og nytenkende. Men du verden så forfriskende det likevel høres ut på gruppens nye album C’mon Girls!. Nordlendingenes første langspiller Every Other Sunday viste i høyeste grad at Badger er et powerpopband med potensiale. Langspilloppfølgeren C’mon Girls! er på mange måter et bedre og mer variert album. Det låter fremdeles tett og tøft. Arrangementene er strammere og produksjonen mer gjennomført, takket være Lars Lien, som tidligere har jobbet med blant andre Motorpsycho og Askil Holm. Låtkvaliteten er også jevnere, og i den fabelaktige singelen One Hit Wonders Of The World Unite bør bandet ha mulighet til å selge noen eksemplarer av dette albumet også. Platen har for øvrig flere høydepunkter. Spesielt nevnes bør It’s A Glorious Day, Morristown, Inventory Day (som nesten er Teenage Fanclub!) og Supermarket Marianne. Sistnevnte er for øvrig en betimelig hyllest til damene på supermarkedet til tonene av ringlende tolvstrengere og la-la-koringer. Avslutningslåten Barefoot / Laila’s Themes tilbakelente og behagelige lydbilde bør også fremheves. Roses skal ellers bruk av blåsere ha. Dette skaper litt liv og variasjon til de oppskriftsmessige (men gode) låtene. (…) Oppsummert inneholder C’mon Girls! altså heller lite av det som kan karakteriseres som nytt og grensesprengende. Albumet er likevel et friskt pust på den norske powerpophimmelen. Dagfinn Bergesen, Panorama anmeldelse
Velfrisert
Tromsøbandet Badger var i vår hos Lars Lien i Brygga studio i Trondheim. Nå er resultatet her i form av det velproduserte og vellydende albumet ”C’mon girls”. Innholdet er 12 spor med 100 prosent klassisk popmusikk, av det gitarbaserte slaget med en liten helning mot rock. At Badger på dette albumet har funnet plass til både blåsere på et par spor og litt orgel, endrer ingenting på dette, bare utvider uttrykket litt mer enn tidligere. Den melodiske musikken faller umiddelbart godt i øret, men mangler litt evnen til å vokse etter hvert som man hører plata mange ganger. Låtene blir ofte litt glatte og lette. Likevel er det solid popmusikk, godt fremført. Helge Matland, Bladet Tromsø http://www.bladet-tromso.no
Badger erstatter sola
Samtidig som sola forsvant i Tromsø lanserte pogruppa Badger sin nye CD, fylt med musikalske solstråler.
Jenter, sommer og sol er inntrykket man får av plata. Beatleeske toner, Beachboyske koringer, oppløftende blåsere og ringlende gitarer medstrøms. Du skal jammen stålsette deg for å mislike denne plata. Et solid knippe gode låter er det også. I denne sjangeren står og faller det på at du har strålende låter. Da ser man glatt gjennom fingrene at dette har man hørt før. Øm massasje for trommehinner finner du på ”C’mon girls!”. Radiosingelen ”One Hit Wonders of the World Unite” er av den uimotståelige sorten. ”The Green Giant” og ”Goodnight All Right” sliter i smilebåndene. ”Morristown” med sine lett miserable Morrisseytrekk, skiller seg litt ut på plata. Frasen ”All killers – no fillers” er ikke langt fra sannheten. Badger er i finfin utvikling. Noe negativt? Tja.. Sistelåten Barefoot/ Laila’s Theme avslører registeret til vokalist Håvard Stangnes. Det er godt vi har Badger nå som sola er borte. Plata kunne vært foreskrevet mot mørketidsdepresjoner. Badger på blå resept. Thomas Tøllefsen, Troms Kulturnett http://troms.kulturnett.no/Nyheter/badger.html
Solskinn fra nord
Vellaget norsk gitarpop i Byrds/Beatles-tradisjonen
Bak det fæleste omslaget på lenge (!) skjuler det seg et band som hadde fortjent bedre. Tromsø-gruppen Badger lager frisk, tidløs gitarpop av samme sort som The Margarets, Popium og drøssevis av andre band verden over. Dette er folk som dyrker de tre B'ene (Beatles, Byrds og Beach Boys) helt uten hemninger og som ikke synes å bry seg om noe som skjedde før eller etter sekstitallet. Badger viser tydelig at de kan sin sjanger ý melodiene, tolvstrengsriffene, den flerstemte koringen og den obligatoriske baklengsfinessen lyder alle som forventet. Særlig arrangementene viser bandets styrke, som i Smiths-aktige «Morristown». Talende nok er dette den eneste sangen på platen som går i moll, noe som bringer oss til bandets svakheter. Som så mange i denne stilarten er nemlig Badger så opptatt av å følge sine helters fotspor at de ikke klarer å dyrke frem noe eget særpreg. I stedet omfavner bandet de fleste av sjangerens formler. Spesielt gjelder dette de lettvinte tekstene, som stort sett handler om følsomme guttemenn som kikker på pene jenter. Erik Fossen, Bergens Tidende http://www.bt.no/kultur/musikk/article229350