En beatlesque poplåt med piano, blås og en spretten shuffle-beat. På mange måter veldig annerledes enn resten av ”C’mon girls!”, men samtidig en av enkeltlåtene som føyer hele albumet sammen. Albumets åpningsspor ble første gang presentert for bandet tidlig på sommeren 2002 og ble øvd inn og første gang framført på North of Nowhere-festivalen i Tromsø i 2002. Låten ville imidlertid ikke komme helt ut av skallet sitt, og forble der til vi omarrangerte den og ga den en mer spretten sound. ”No Good…” er trolig den eneste låten fra et Tromsøband som modulerer hele to ganger i løpet av ett og samme refreng! Selv om tittelen antyder noe annet, er ”No Good Together” nok et bevis på at glade melodier og triste tekster fungerer sammen som bare det.

Et killer-refreng og 12-strengsgitarer i fri flyt karakteriserer første radiosingel fra ”C’mon girls!”. Låten er en hyllest til alle ”one hit wonders” gjennom tidene. Sangen ble også Badgers bidrag på samleplata ”International Pop Overthrow vol. 6” som ble utgitt i USA sommeren 2003. Låten har blitt flittig spilt på Radio Tromsø og NRK Troms, og også på vårt favorittprogram ”Herreavdelingen” på NRK P1. Låten er også en gjenganger på LA-radiostasjonen KCRW.

Låten skulle egentlig være Badgers bidrag på ”International Pop Overthrow Vol. 6”, men ble vraket grunnet av tekstlinja ”It’s a glorious day/the bombs are falling/better run and hide” i refrenget – på grunn av den da meget spente situasjonen mellom USA og Irak. I stedet ble den mer harmløse og naive ”One Hit Wonders...” foretrukket. At ”Glorious...” overhodet ikke handlet om verken krig eller fred er en annen sak. Klassisk ”call and response” i verset, et refreng fulladet med ”hooks” og øsende gitarer gjør dette til en potensiell live-favoritt.

I den mørke, kalde årstida vi går inn i, er det låter som ”The Green Giant” vi trenger for å la tankene vandre til varmere dager, søte smil og bading i Bukta. Dette er trolig verdens eneste låt som er oppkalt etter en hermetikkboks – men underlig nok er ikke ordene ”the green giant” nevnt en eneste gang i løpet av låten...

En av de først skrevne låtene på plata. ”Goodnight...” ble opprinnelig skrevet til ”Every Other Sunday”, men ble forkastet på grunn av noen i bandet syntes den hørtes ut som en Tom Petty-låt. Senere fikk Børge nyss i at Tom Petty var i ferd med å bli trendy igjen – og dermed ble det børstet støv av låten. Pettys retur som opinionsleder har foreløpig latt vente på seg, men nå er nå låten spilt inn... De som hører godt etter kan høre Børge på mandolin og Håvard på banjo i refrengene.

Av og til går Fantomet på Ølhallen som en vanlig mann. Det gjør også Badger. Vi trodde låten skulle ende opp som en country-ballade, men de som har hørt den sier den minner om The Smiths. Så feil kan man ta. Slide-gitaren i refrengene gir den rette småmelankolske stemningen til denne road-movien av en låt. ”Morristown” er forøvrig den eneste låten på plata som går i moll. (Håvard skriver forresten mistenkelig mye om bilkjøring til ennå ikke å ha avlagt førerprøven.)

Med klassiske ”Beach Boys”-koringer og ringlende 12-strenger gjennom hele låten, er dette platas desidert mest poppy nummer. Og det knytter seg en noe spesiell historie til sangen: ”Marianne” ble under bandets USA-opphold i sommer faktisk vurdert til å bli med i en episode av en remake av 60-talls TV-serien ”The Green Hornet” (vår lokale bookingagents mor jobber for et lite produksjonsselskap i Hollywood) – men selskapet trakk seg visst fra prosjektet – og vi hørte ikke mer om saken. Det amerikanske publikum vet ennå ikke hva de gikk glipp av... Når det er sagt, er Supermarket Marianne en uforbeholden hyllest til jentene på Matservice og Balsfjordgata SPAR i Tromsø.

Fenomenet vareopptelling er lite besunget i moderne popmusikk. Det er herved gjort noe med. ”Inventory Day” er den låten på plata som i størst grad ser tilbake på Badgers to tidligere utgivelser, som var sterkere fundert i den amerikanske powerpop-tradisjonen. Med åpningslinja ”Don’t wake me up / I wanna sleep forever” er dette også det nærmeste vi kommer utbrenthet og deppe-rock.

2 dager før bandet satte kursen for Trondheim og Brygga Studio hadde vi en fest der vi lo av gamle konsertopptak på VHS. Plutselig utbrøt Håvard: ”Stopp! Hva er dét slags låt?!” ”Polyester” var en svært kort periode inne i ”gamle” Badgers konsertsett, men hadde ikke blitt spilt siden årtusenskiftet. Her framstår låten i nytt arrangement og er kanskje blant albumets mest overraskende låter. En straight rocker uten bremser.

Badger møter Motown-mafiaen og Bee Gees i Liverpool! Som enhver poplåt med respekt for seg selv (og som de fleste andre låtene på plata) handler denne låta også om lengten etter den tapte kjærleiken – men også om det å bli voksen i visshet om at noen ting aldri kommer igjen. (Neida, bare kødda.) Lars Liens flotte mellotron-spill i versene gir sterke assosiasjoner til Beatles’ psykedeliske periode, og det er jo aldri en dum ting. Kåre Kolve og Torgeir Andresens bidrag på blås løfter også låten akkurat dit den skal.

Hvem har ikke opplevd å møte Elizabeth? Denne jenta er klar for å slå rot, men finner ikke mannen i sitt liv. Dermed må hun vinke både stakittgjerde og brudevals farvel. Som et uttrykk for hennes frustrasjon kan vi høre Isak på backingvokal holde en tostrøken G# i 22 sekunder under Inges desperate baklengsgitarsolo. Det er så man vil gråte. Låten kan sies å være en musikalsk ekvivalent til Onsdagsfilmen på TVNorge..

Opprinnelig med tittelen ”Barefoot in the Sand” er denne låten en kjærlighetshyllest til Californias vakre strender, inspirert av bandets flere besøk i delstaten som fostret Brian Wilson. I løpet av en lang natt i Brygga Studio utviklet den originale skissen seg til en klassisk ”teenage symphony to God” i fire satser, hvorav to går i ¾ takt. Symfoniens coda, ”Laila’s Theme” er inspirert av produsent Liens hund og studiomaskot, beaglen Laila.